Bøffelofring i Indonesias øyverden.
Tekst og foto: Marcus Karlsen. To dager tidligere ankommer vi den lille byen Bajawa på øyen Flores i Indonesia. Det har vært en lang busstur på smale, bratte og svingete veier fra byen Ruteng. Vi får tilfeldigvis høre at det skal være en religiøs seremoni i en liten landsby dagen etter. Det høres jo spennende ut og vi bestemmer oss for å bli i byen noen dager.
|
Dagen etter setter vi kursen mot den lille
landsbyen Luba. Bilen snegler seg frem på smale, kronglete grusveier. Flores,
som er spansk for frodig, lever opp til navnet og langs veikanten gror kanel og
kaffebusker vilt. Vi forlater bilen og går det siste stykket til den lille
landsbyen. Små barn kikker nysgjerrig bort på oss. Vi kommer ut på en stor
åpen plass der dansere iført fargerikt tradisjonelt ikattøy danser en dans
kalt Jai for å ønske alle gjestene velkommen. Et lite
orkester spiller på trommer av skinn og messing. De mannlige danserne bærer sverd mens kvinnene har fjærpynt eller
tøybiter i hendene.
Landsbyen er bygget på tradisjonelt vis med hus av strå og bambus plassert
rundt den åpne plassen. Rett bak landsbyen tårner den digre vulkanen Inerie
mot himmelen. Det er et fantastisk syn.
Florian, som tok oss med til landsbyen, forteller at Ngada folket som bor i landsbyen er katolikker
men at de har beholdt
mye av sin gamle hedenske tro og skikker. Midt på den åpne plassen har hver av de 4 klanene
i landsbyen hver sin ngadhu og
bhaga, eller forfedre hus. Ngadhuene som har en parasoll form,
består av en trepåle med stråtak og representerer de mannlige forfedrene,
mens Bhagaene, som ser ut som små miniatyr hus, representerer de kvinnelige. Hver
klan har to hovedhus, et fra
mannen symbolisert med en menneskefigur på taket, og et fra kvinnen symbolisert
med et lite hus på taket. Når et nytt hovedhus blir bygget må det ofres til
forfedrene for å gjøre dem tilfredse og å holde dem i nærheten slik at de kan
bringe lykke. Det var en slik offerseremoni som nå skulle holdes i landsbyen.
Slekt og venner kom helt fra Sulawesi og Java for å overvære seremonien. Mange
hadde med mat og griser til ofringen. Vi tok med oss tobakk til mennene
og betelnøtter til kvinnene. Det satte de stor pris på. Vi blir ønsket velkommen til
landsbyen og det mannlige overhodet i en av klanene inviterer oss på lunsj i et av hovedhusene.
De serverer oss kokt ris og
Arak, palmevin. Maten spiser vi med hendene, sittende på en stråmatte på
gulvet sammen med familien. Dessverre gir kombinasjonen av halvkokt ris og
palmevin en forferdelig mageknip. Etter lunsj går vi rundt å kikker på all
aktiviteten i landsbyen. Etter oss følger hele tiden en hale med 5-10 barn. De
er spesielt fascinert av
det lange, lyse håret til Anette som de fnisende strekker frem hendene for å ta på.
Spenningen i landsbyen stiger når det
nærmer seg festens høydepunkt, offerseremonien. Tre bøfler blir ført inn på plassen og
bundet til ngadhuen som tilhørerer klanen til de nye husenes eiere. Alle gjestene og
landsbyboerne flokker seg rundt for å overvære begivenheten. Bøflene har et
tau
bundet gjennom et hull i nesen. Mennene tar frem en tre meter høy bambusstokk
med en kløft på toppen. Tauet fra den ene bøffelen legges over toppen på
stokken og strammes til. Bøffelens snute trekkes mot himmelen og strupen blir
blottet. En ung mann er tildelt det ærefulle oppdraget å gjennomføre
ofringen. Med en nervøs rykning hever han macheten og hogger til med stor kraft
mot bøffelstrupen. Stål møter kjøtt og bøffelen segner om. Menn med halve
kokosnøttskall i hendene samler opp blodet som pumper ut gjennom den avskårne
halspulsåren. Blodet skvettes på ngadhuene og på dørstokkene til de nye
husene som offer til ånder og forfedre. Tauet fra den andre bøffelen legges
så over stokken. Den unge mannen hever nok en gang macheten og hogger til. Men
bøffelen aner uråd, lukten av blod og skrikene fra den første bøffelen som
møtte døden har gjort den usikker. Den vrir seg i det macheten skal treffe.
Hogget dreper ikke men skader alvorlig. En forferdelig dødskamp begynner.
Bøffelen hopper og sparker med blodet strømmende fra strupen. Det er nå
umulig for mennene å sette inn det avgjørende hogget mot bøffelens strupe for
å ende dens lidelser. Et par veltrettede hogg mot knehasene på
bøffelens bakben gjør at den blir sittende på baken. Bøffelen blir dermed
sittende rolig nok til at de får gitt den et par kutt til i strupen.
Dødskampen ender og bøffelen faller død til bakken. Den tredje bøffelen er antakeligvis
paralysert av skrekk for den står stille i det hogget fra macheten faller og
ender dens liv. Alle bøflene er døde og mennene starter umiddelbart å partere
dem. Absolutt alt på bøflene blir kuttet i små biter og kokt sammen i et
halvt oljefat. Hele landsbyen ser ut som et slaktehus. Overalt er det menn som
parterer eller bærer kjøttstykker. Det ligger en kvalmende lukt av rått
kjøtt, blod og innvoller over plassen. Hundene slikker i seg blod fra bakken og
slåss om beinrester. Vi går opp til oljefatet der alt kjøttet ligger og
koker. Lukten av halvkokt kjøtt og innvoller som putrer i fett gjør oss
småkvalme og vi må gå en tur utenfor landsbyen for å få det hele litt på
avstand. Etter oss følger fremdeles en liten gjeng med nysgjerrige barn.
Hele prosessen med slakting og partering tar omtrent to timer. Det er så klart
for neste del av seremonien, griseofringen.
Mennene drar 20 griser frem på plassen foran de to nye husene. Forbena bindes
fast langs siden på grisen og bakbena bindes sammen bak den. Grisene blir lagt
i fire rekker, ti stykker foran hvert hus. Menn med digre macheter stiller seg
over hver gris. Vi står inntill et steingjerde ved siden av plassen og antar de
skal ta live av grisene en etter en slik som de gjorde med bøflene. Men der tok
vi grundig feil. En mann roper høyt og de ti mennene nærmest oss lar macheten
falle mot griseskallene og kløyver dem i to. Ikke alle grisene dør ved første
hogg og det blir et forferdelig
spetakkel når de gjenlevende grisene begynner
legge dem på steinene ved steingjerdet. De stikker macheten inn i den kløyvde å skrike. Samtidig drar mennene de døende og blødende grisene mot oss for å
griseskallen og brekker den opp for å tømme blodet ut i halve kokosnøttskall.
Vi er med ett omgitt av blodige, skrikende griser. De innfødte ler av oss der
vi fortvilet forsøker å unngå døende griser og svingende macheter. På en
eller annen måte greier vi tilslutt å komme oss vekk fra seremoniens
midtpunkt. Et nytt rop lyder og de ti siste grisene møter sitt endelikt.
Innvollene blir tatt ut og busta brent av, før grisene blir partert og båret
bort. Det nærmer seg festmiddagen der alt kjøttet skal spises opp. Vi blir
invitert til å delta men det er ikke akkurat kjøtt som frister i dag. Vi har
fått nok, takker for oss og forlater landsbyen. Vi setter kursen mot noen varme
kilder. Det er deilig å komme vekk fra alt ståket og den blodige oppvisningen
i Luba. Vi lar det varme vannet løse opp anspente muskler før vi setter kursen
mot en vegetar inspirert middag i Bajawa. Hele opplevelse i Luba virker etter
hvert fjern, som noe vi har sett på TV. Men en fantastisk opplevelse har det
vært. Vi vil alltid huske de vennlige menneskene i Luba som inviterte oss til
å overvære denne spesielle seremonien.