KAMBODSJA - Smilets land med skrekkens historie.

Tekst og foto: Marcus Karlsen.

 Kambodsja er vennlige mennesker, fantastiske tempelruiner, tropiske paradis, kulinariske nytelser og urørt natur, men også Pol Pot, folkemord, tortur og år med borgerkrig. Et land av kontraster, et smilets land med skrekkens historie.

Kambodsja puster fremdeles ut etter år med borgerkrig og folkemord. Til tross for den blodige historien er det første vi legger merke til den vennlige og positive atmosfæren. Overalt blir vi møtt med smil og vennlighet. Nå som borgerkrigen endelig er over ser folk lyst på fremtiden. Vi sitter på en av fortausrestaurantene på promenadegaten langs Tonlé Sap elven i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh. Det er ikke et døgn siden vi forlot Norge og vi lar alle de nye luktene og synsinntrykkene synke inn. Byen har en rolig og avslappende atmosfære. Under et tre slumrer en rickshawsjåfør i påvente av nye kunder, noen smågutter fisker i elven mens en del arbeidere legger brostein på fortauet i et meget bedagelig tempo. Kommunearbeidere i Norge vil kunne være stolte over arbeidstempoet sitt, her tar en livet med ro. For 25 år siden, under Pol Pots regime var det derimot annerledes.

 Det er stille, dødsens stille. Ingen lyd av småfugler som kvitrer, vind som rasler i løvet, ingen mennesker som snakker eller ler, ikke engang de evinnelige gresshoppenes spill kan vi høre. Stille, stille som i graven. Selv naturen kjenner til alle de grusomheter som har skjedd her. Vi er på Kambodsjas dødsmarker, Choeng Ek, like utenfor Phnom Penh. Her likviderte Pol Pots soldater 17 000 mennesker mellom 1975 og 1979. Totalt 2 millioner mennesker døde i Kambodsja under hans terrorvelde. Menn, kvinner og barn, alle som var eller kunne tenkes å bli motstandere av regimet ble dratt ut av sine hjem, torturert og tatt av dage. For 25 år siden ble barnehoder knust mot trestammen foran oss. Enda ligger det tenner og benrester på bakken. Det er nesten så vi kan høre stillheten brytes av skrik fra skrekkslagne mødre som ble tvunget til å se på før de også ble drept. Hvordan kan mennesker få seg til å utføre slike grusomme handlinger? Midt blant massegravene er det reist et enkelt minnesmerke. Hodeskaller og ben fra 8985 mennesker skal minne oss om grusomhetene og sørge for at noe lignende aldri skjer igjen.

Etter å ha opplevd Kambodsjas grusomme historie på nært hold bestemmer vi oss for å dra til den mer ukjente kystlinjen på leting etter varme vinder og urørte tropiske sandstrender. Highway 4 fra Phnom Penh til kystbyen Sihanoukville, betalt av USA, er kanskje det eneste positive amerikanerne har bidratt med i landet. Dette er antakeligvis den eneste veien i Kambodsja som ikke ser ut som en krøttersti. Bussen raser nedover den asfalterte veien, over høytalerne dundrer asiatisk popmusikk. Bussjåføren har en hånd på rattet mens han kontinuerlig slår på hornet med den andre. Kuer, høner, syklister og fredlige landsbyboere stuper i sikkerhet nede i grøften når bussen kommer rasende. Etter tre timer med livet som innsats svinger vi inn på busstasjonen i Sihanoukville. De neste dagene puster vi ut på de fantastiske strendene. Spiser vannmeloner og mango under stråparasoller mens vi lytter til bølgene som slår innover stranden. Når vi tenker på neonbarene og de overfylte strendene rundt Middelhavet føler vi oss privilegerte.

Vi hopper på et par mopeder og kjører ut på landsbygden. Forbi frodige grønne rismarker, små trehus på påler, enorme vannbøfler og smilende, vinkende mennesker. Vi stopper ved Ream nasjonalpark og blir med på en båttur. Vi ligger og kikker opp på den blå himmelen mens båten langsomt glir nedover elven. Over oss kretser flere fiskeørner på utkikk etter bytte, plutselig stuper en ned for å ta en fisk like ved båten. Fra mangroveskogen langs bredden høres den intense lyden av sikadene. Fargerike isfugler speider etter mulige måltider og rundt baugen på båten spretter det småfisk. Vi er ikke helt alene på elven, noen fiskere i uthulte tømmerstokker setter garn og vi møter noen båter på vei oppover elven med varer. Vi går i land ved en liten fiskelandsby og fortsetter videre til fots gjennom jungelen. Termometeret viser 42 C, svetten siler og det føles mer som et stekende jungelhelvete enn et tropisk paradis der vi skritter over trestammer langs den kronglete stien. I det vi kommer ut av skogen rettes imidlertid inntrykket opp. En hvit sandstrand så langt øye kan se, turkisblått hav og palmer. Etter å ha skylt av oss svette og irritasjon i det varme vannet er vi endelig der, i det tropiske paradiset. Vi har stranden helt for oss selv og nyter stillheten. Flere timer senere setter vi kursen tilbake mot båten. Dagen blir fullkommen når vi senere på kvelden spiser Amok, fisk i kokossaus og Kambodsjas nasjonalrett, på en restaurant i Sihanoukville. Ved horisonten drukner bølgende den brennende solnedgangen.

Tilbake i Phnom Penh border vi båten som skal ta oss til Siem Reap og Angkor, hovedstaden i det gamle Khmerriket. 24 konger med fantastiske navn som Jayavarman, Suryavarman og Yasodharapura bygde templer kontinuerlig i mer enn 500 år og skapte noen av verden mest fantastiske byggverker. Etter rikets kollaps i 1431 ble byen, som da inneholdt over 100 templer, forlatt og overlatt til naturen. Den ble stort sett glemt frem til 1860 da franskmannen Henri Mahout snublet over den på jakt etter sommerfugler i Kambodsjas jungel. Forventningene våre var skyhøye og Angkor skulle ikke skuffe.

Den friske morgenbrisen blåser siste rest av søvn ut av øyekroken. Klokken er bare 05.30 og vi sitter bakpå en tuk-tuk på vei til Angkor Wat for å se soloppgangen. Langs veien er det allerede full aktivitet. Vi farer forbi familier som ruller sammen stråmattene og lager frokost. Det er om å gjøre å få unna så mye som mulig av dagens gjøremål før heten setter inn for alvor. Vi passerer gjennom en skog der apekattene leker i trekronene. Så er den der, Angkor, den hellige by og verden største religiøse byggverk. Vi går over den 180 meter brede vollgraven, gjennom porten i den ytre ringmuren og foran oss ligger tempelet Angkor Wat. Bak de digre tårnene, formet som knoppene på lotusblomsten, stiger solen opp som en ildrød kule. Tårnene representerer Meru fjellet, gudenes hjem i hinduistiske mytologi. Og Angkor Wat er virkelig en passende gudebolig. Rekkverk formet som en naga, den hellige slangen som bor både på jorden og i havet, leder oss mot tempelets inngang. Veggene er dekket med vakre relieffer og store steinløver vokter inngangene. Vi klatrer opp bratte steintrinn og når toppen av det midtre tårnet, tempelets helligste sted og tidligere kun forbeholdt konger og yppersteprester. Her er det en labyrint av korridorer og bueganger som alle leder ut til en fantastisk utsikt over den omkringliggende jungelen. Etter hvert som solen fjerner morgendisen dukker flere tempelkomplekser frem over tretoppene. Dette er en utsikt en konge verdig. Å komme seg ned fra et khmer tempel er alltid verre enn å komme seg opp. Hvert trinn er nesten en meter høyt og kun noen centimeter bredt, mer som en bratt fjellside enn som en vanlig trapp. Selv iført trekkingsko klamrer vi oss til steinblokkene mens oransjekledde munker raskt navigerer opp og ned i sine flip-flopper.

Bayon tempelet har kanskje ikke den samme utsikten som Angkor Wat, men også dette tempelet har sin spesialitet. Hvor hen vi går her har vi følelsen av å bli iakttatt. Alle de 54 tårnene er dekket med 4 digre ansikter av en smilende bodhisattva Avalokiteshvara, Angkors berømte smil. En gammel kvinne tar oss med inn i et dunkelt rom der det står en diger statue av Buddha. Vi tenner røkelse foran statuen og det er som å bli satt 1000 år tilbake i tiden. Vi forlater Bayon tempelet og utforsker resten av Angkor Thom til fots. Stadig følges vi av små barn med salgsinstinktene i behold. ”One dollar miss, only one dollar mister”. Fløyter, bjeller, armbånd, postkort, drikke og snacks går unna som varmt hvetebrød. Det er vanskelig å si nei når en liten gutt eller jente med digre brune øyne først putter en liten lapp i hånden din der det står ”I wish you good luck forever, I wish you good luck on your journey, I hope you come here again” for deretter å spørre om du ikke kan kjøpe bare èn liten ting? Vi ender opp med både armbånd, bjeller og postkort i mange forskjellige varianter.

Noen kilometer unna finner vi vårt favoritt tempel. Ta Prohm er ikke som de andre templene i Angkor. Det er overlatt i naturens hender. Røtter fra digre trær trenger ned gjennom ruinene, og grener og løv dekker vakre mosekledde relieffer. Kjempestore steinblokker har rast i bakken og må forseres på vår vei gjennom tempelet. Solens stråler filtreres gjennom løvtaket og lyset spiller på de vakre ruinene. Papegøyer flyr mellom trærne og små ekorn hopper fornøyd rundt mellom steinblokkene. Her får vi en ide om hvordan det måtte være da Henri Mahout oppdaget ruinene i 1860 og gjorde dem kjent for den vestlige verden. Selv nå nesten 150 år etter Mahouts oppdagelse er mye av Angkors historie fremdeles et mysterium. Vi håper det forblir slik og at den mystiske atmosfæren i Angkor ikke vil forsvinne med den økende masseturismen.

Flere bilder finner du her...