Tekst og foto: Anette Wego Karlsen og Marcus Karlsen.
Klokken var så vidt fem om morgenen og vi slet oss oppover mot toppen. Vi hadde allerede gått i to
timer. En iskald vind ulte rundt ørene våre og følelsen i hendene hadde vi mistet for en god stund
siden. Det var vanskelig å forestille seg at vi for to dager siden lå på stranden og slappet av i
varmen. Og det på en av øyene vi så vidt kunne se like utenfor kysten av Lombok.
Stien foran oss gikk langs kraterkanten av vulkanen vi nå befant oss på. Vi kunne så vidt skimte kratersjøen i lyset
fra fullmånen som skinte over oss. Et par feilsteg til høyre og vi ville stupe de 700 meterne ned dit,
et par til venstre og vi ville tumle i flere kilometer ned til foten av fjellet. Grunnen under oss
besto av løs grus, og vi tok to skritt frem og et tilbake. Foran oss kunne vi se konturen av toppen
der den tronet mot himmelen. Den så uoppnåelig og ugjestmild ut i mørke. Bak toppen begynte himmelen
å farges rød. Solen hadde startet sin ferd over himmelhvelvingen. Et fantastisk fargespill utspant
seg foran øynene våre, men vi frøs for mye til å kunne nyte det fullt ut. Vi var nå nødt til å snu
enda vi bare var noen hundre meter fra toppen. Vi var så kalde at vi ikke hadde noe valg. Da vi hadde
kommet et stykke nedover langs kraterkanten sendte solen sine varme stråler over oss, og sakte men
sikkert vendte varmen tilbake i kroppen. Vi satte oss ned på en stein, tok frem en pakke kjeks og
kunne endelig nyte utsikten fullt ut. Og for en utsikt det var!! Langt der nede under oss lå den
krystallblå kratersjøen, Segara Anak, omkranset av bratte kratervegger. Midt i sjøen, som en tro
kopi av sin store mor, reiste en mindre kjegle seg. Av og til sendte den ut små røykskyer, som for
å minne alle om at det kun er fire år siden den sist sendte glovarm, rennende magma nedover
fjellsidene. Denne miniatyren har fått navnet Gunung Baru, nytt fjell, av de innfødte, mens
kraterkanten vi satt på tilhørte Gunung Rinjani, Indonesias nest høyeste fjell utenfor Irian Jaya,
3726 meter over havet.
To dager før var vi kommet til landsbyen Senaru fra øyen Gili Trawangan. I Senaru, som ligger ved
foten av Gunung Rinjani, fant vi et lite gjestehus. Vi satte oss ned sammen med eieren for å diskutere
prisen på bærer, telt og mat. Etter å ha prutet prisen ned til under halvparten av hva han først hadde
tilbudt, var vi alle fornøyd. Vi fikk et rom, satte oss ned på verandaen og betraktet vulkanen vi dagen
etter skulle gi oss i kast med. Den var et imponerende skue der den lå med toppen godt skjult inne i
skydekket. Da det enda var noen timer til det ble mørkt gikk vi til en foss som lå like utenfor landsbyen.
Etter en rask dusj under det forfriskende vannet gikk vi bort til noen innfødte som drev og flyttet rundt
på steinene under fossen. Plutselig begynte en å rote vilt rundt i det grumsete vannet mellom steinene og
dro frem en liten ål. Vi satte oss ned ved siden av dem og begynte å grave, og vi ble møtt av begeistrede
tilrop. Etter en stund hadde de fanget seks, syv ål og hadde da nok til middag. Vi derimot, nøyde oss med
å bestille en porsjon ”Nasi Kampur”, en indonesisk risrett, i en liten wahrung i landsbyen.
Klokken er seks dagen etter og vi sitter og humper rundt bak i en ”bemo”, en liten kassebil, som skal
kjøre oss til landsbyen Sembalun Lawang, som ligger på en annen side av Rinjani. Veien er smal og
svingete og det er bare så vidt bilen kommer seg opp de bratte bakkene. Etter vel en halv time stopper
bilen utenfor landsbyen, og vi er endelig ved utgangspunktet. Flere nysgjerrige barn og voksne fra
landsbyen kommer for å se på oss. ”Hello mister” roper barna, uansett hvem av oss det er til. De vet
ikke hva det betyr, men har lært at det er slik de skal hilse på utlendinger.
Bæreren vår, Hardy,
slenger bambus stokken, med mat og telt knyttet fast på hver sin side, opp på skulderen og vi begynner
å gå. Mellom oss og foten av det mektige fjellet er det en diger slette med tørt, gult gress. Sidene
av vulkanen er dekket av et grønt belte som blir tynnere og gulere jo høyere oppover fjellsidene en
kommer, mens toppen fremdeles ligger innhyllet i skyer. Stien over sletten er tørr og støvete, og det
er forferdelig varmt. Etter tre timers gange er vi endelig kommet til foten av fjellet, til lunsj og
hvile pause. Lunsjen som består av indonesisk nudelsuppe smaker bedre enn noen gang, selv om vannet den
ble kokt på var både gult og grumsete. Etter å ha slappet av en stund fortsetter turen oppover langs
fjellsiden. Etter hvert som vi kommer høyere blir luften merkbart kaldere. Av og til kommer en sky
flygende og vi blir omgitt av fuktig, kald tåke, men ikke lenge etter er den borte igjen og vi kan på ny se Lombok bre seg ut under oss. Stien snor seg oppover den bratte fjellsiden, og da vi endelig kommer opp til kraterkanten er det over 7 timer og 1900 høydemeter siden vi forlot Sembalun Lawang. Krateret og toppen er dekket av et tett skydekke, vi setter oss ned og ser andre veien, tilbake. Langt der nede ser vi landsbyen og enda videre kysten av Lombok. Til og med naboøyen, Sumbawa, kan vi skimte i det fjerne. Vi går litt videre bortover kraterkanten før vi slår opp teltet. Plutselig ser det ut som om Rinjani har bestemt seg for å avsløre noen av sine hemmeligheter, skydekket nede i krateret letner og et fantastisk landskap dukker frem fra tåken. Langt der nede i krateret ser vi innsjøen, Segara Anak, og elven Kokok Putih som renner ut gjennom den eneste dalen inn til krateret. Elven, som kommer fra noen varme kilder ikke langt fra bredden av innsjøen, har en nærmest melkehvit farge, mens innsjøen er krystallblå. Vi setter oss ned utenfor teltet og nyter synet av dette fantastiske landskapet, mens solen går ned bak horisonten. Deretter kryper vi inn i det lille teltet vårt med vekkerklokken på 0300, og sovner inn til lyden av vinden som leker med teltduken.
Når vi kommer tilbake til teltet etter turen mot toppen blir vi møtt av en flokk med langhale makaker.
Apene sitter og kikker på oss mens vi spiser frokost. I et uoppmerksomt øyeblikk greier en av dem og
raske til seg en pose sukker og en annen en kjele med ris. Dermed bryter krangelen ut om hvem som skal
nyte godt av godsakene. En stor hann går av med seieren, dermed er det bare for de andre å vente på
restene. Etter frokost starter turen ned til innsjøen. Stien nedover kraterkanten er bratt og slynger
seg frem og tilbake. Hvordan Hardy, bæreren vår, greier å manøvrere nedover her med en bambusstokk
fullastet med både mat og telt skjønner vi ikke, der vi klorer oss fast til stien. Da vi når frem til
bredden av Segara Anak blir vi nok en gang imponert over dette landskapet. Det eneste som skjemmer
bildet er alt søppelet på stranden. Dette er et hellig sted for de innfødte på Lombok, og ved hver
fullmåne valfarter mange av dem opp hit for å be til gudene og bade i de varme kildene.
Kildene sies
å skulle hjelpe mot alle slags plager. Spesielt skal et bad her være bra for huden, så hva kan vel være
bedre for gnagsårene våre. Den første kilden er full av innfødte menn med hvit turban, men den andre
får vi helt for oss selv. Det varme vannet lindrer såre og ømme muskler, men på
gnagsårene hjelper kun
plaster. Når vi endelig når toppen av kraterkanten på andre siden av innsjøen er det 14 timer siden vi
stod opp. Vi setter opp teltet her på kraterkanten og ser solen gå ned bak vulkanen, Gunung Batur, på
Bali. Også denne kvelden blåser det kraftig og er forferdelig kaldt. Vi har ikke hjerte til å la Hardy
sove ute og tilbyr ham derfor en plass inne i teltet. Siden teltet allerede var lite for to blir det
ikke mye søvn denne natten. Tidlig neste morgen ser vi for siste gang utover krateret til Gunung Rinjani
før vi starter på turen ned til Senaru og nye eventyr i Indonesias øyverden.
Stien foran oss gikk langs kraterkanten av vulkanen vi nå befant oss på. Vi kunne så vidt skimte kratersjøen i lyset
fra fullmånen som skinte over oss. Et par feilsteg til høyre og vi ville stupe de 700 meterne ned dit,
et par til venstre og vi ville tumle i flere kilometer ned til foten av fjellet. Grunnen under oss
besto av løs grus, og vi tok to skritt frem og et tilbake. Foran oss kunne vi se konturen av toppen
der den tronet mot himmelen. Den så uoppnåelig og ugjestmild ut i mørke. Bak toppen begynte himmelen
å farges rød. Solen hadde startet sin ferd over himmelhvelvingen. Et fantastisk fargespill utspant
seg foran øynene våre, men vi frøs for mye til å kunne nyte det fullt ut. Vi var nå nødt til å snu
enda vi bare var noen hundre meter fra toppen. Vi var så kalde at vi ikke hadde noe valg. Da vi hadde
kommet et stykke nedover langs kraterkanten sendte solen sine varme stråler over oss, og sakte men
sikkert vendte varmen tilbake i kroppen. Vi satte oss ned på en stein, tok frem en pakke kjeks og
kunne endelig nyte utsikten fullt ut. Og for en utsikt det var!! Langt der nede under oss lå den
krystallblå kratersjøen, Segara Anak, omkranset av bratte kratervegger. Midt i sjøen, som en tro
kopi av sin store mor, reiste en mindre kjegle seg. Av og til sendte den ut små røykskyer, som for
å minne alle om at det kun er fire år siden den sist sendte glovarm, rennende magma nedover
fjellsidene. Denne miniatyren har fått navnet Gunung Baru, nytt fjell, av de innfødte, mens
kraterkanten vi satt på tilhørte Gunung Rinjani, Indonesias nest høyeste fjell utenfor Irian Jaya,
3726 meter over havet.
To dager før var vi kommet til landsbyen Senaru fra øyen Gili Trawangan. I Senaru, som ligger ved
foten av Gunung Rinjani, fant vi et lite gjestehus. Vi satte oss ned sammen med eieren for å diskutere
prisen på bærer, telt og mat. Etter å ha prutet prisen ned til under halvparten av hva han først hadde
tilbudt, var vi alle fornøyd. Vi fikk et rom, satte oss ned på verandaen og betraktet vulkanen vi dagen
etter skulle gi oss i kast med. Den var et imponerende skue der den lå med toppen godt skjult inne i
skydekket. Da det enda var noen timer til det ble mørkt gikk vi til en foss som lå like utenfor landsbyen.
Etter en rask dusj under det forfriskende vannet gikk vi bort til noen innfødte som drev og flyttet rundt
på steinene under fossen. Plutselig begynte en å rote vilt rundt i det grumsete vannet mellom steinene og
dro frem en liten ål. Vi satte oss ned ved siden av dem og begynte å grave, og vi ble møtt av begeistrede
tilrop. Etter en stund hadde de fanget seks, syv ål og hadde da nok til middag. Vi derimot, nøyde oss med
å bestille en porsjon ”Nasi Kampur”, en indonesisk risrett, i en liten wahrung i landsbyen.
Bæreren vår, Hardy,
slenger bambus stokken, med mat og telt knyttet fast på hver sin side, opp på skulderen og vi begynner
å gå. Mellom oss og foten av det mektige fjellet er det en diger slette med tørt, gult gress. Sidene
av vulkanen er dekket av et grønt belte som blir tynnere og gulere jo høyere oppover fjellsidene en
kommer, mens toppen fremdeles ligger innhyllet i skyer. Stien over sletten er tørr og støvete, og det
er forferdelig varmt. Etter tre timers gange er vi endelig kommet til foten av fjellet, til lunsj og
hvile pause. Lunsjen som består av indonesisk nudelsuppe smaker bedre enn noen gang, selv om vannet den
ble kokt på var både gult og grumsete. Etter å ha slappet av en stund fortsetter turen oppover langs
fjellsiden. Etter hvert som vi kommer høyere blir luften merkbart kaldere. Av og til kommer en sky
flygende og vi blir omgitt av fuktig, kald tåke, men ikke lenge etter er den borte igjen og vi kan på ny se Lombok bre seg ut under oss. Stien snor seg oppover den bratte fjellsiden, og da vi endelig kommer opp til kraterkanten er det over 7 timer og 1900 høydemeter siden vi forlot Sembalun Lawang. Krateret og toppen er dekket av et tett skydekke, vi setter oss ned og ser andre veien, tilbake. Langt der nede ser vi landsbyen og enda videre kysten av Lombok. Til og med naboøyen, Sumbawa, kan vi skimte i det fjerne. Vi går litt videre bortover kraterkanten før vi slår opp teltet. Plutselig ser det ut som om Rinjani har bestemt seg for å avsløre noen av sine hemmeligheter, skydekket nede i krateret letner og et fantastisk landskap dukker frem fra tåken. Langt der nede i krateret ser vi innsjøen, Segara Anak, og elven Kokok Putih som renner ut gjennom den eneste dalen inn til krateret. Elven, som kommer fra noen varme kilder ikke langt fra bredden av innsjøen, har en nærmest melkehvit farge, mens innsjøen er krystallblå. Vi setter oss ned utenfor teltet og nyter synet av dette fantastiske landskapet, mens solen går ned bak horisonten. Deretter kryper vi inn i det lille teltet vårt med vekkerklokken på 0300, og sovner inn til lyden av vinden som leker med teltduken. 
Kildene sies
å skulle hjelpe mot alle slags plager. Spesielt skal et bad her være bra for huden, så hva kan vel være
bedre for gnagsårene våre. Den første kilden er full av innfødte menn med hvit turban, men den andre
får vi helt for oss selv. Det varme vannet lindrer såre og ømme muskler, men på
gnagsårene hjelper kun
plaster. Når vi endelig når toppen av kraterkanten på andre siden av innsjøen er det 14 timer siden vi
stod opp. Vi setter opp teltet her på kraterkanten og ser solen gå ned bak vulkanen, Gunung Batur, på
Bali. Også denne kvelden blåser det kraftig og er forferdelig kaldt. Vi har ikke hjerte til å la Hardy
sove ute og tilbyr ham derfor en plass inne i teltet. Siden teltet allerede var lite for to blir det
ikke mye søvn denne natten. Tidlig neste morgen ser vi for siste gang utover krateret til Gunung Rinjani
før vi starter på turen ned til Senaru og nye eventyr i Indonesias øyverden.