Den Demokratiske Folkerepublikken Laos  I Indokina besøkte vi Kambodsja, Laos og Thailand. Vi så soloppgangen over tempelruinene  i Angkor, besøkte dødsmarkene utenfor Phnom Penh,  reiste med båt oppover Mekongfloden, gikk blant krukkene på Krukkesletta i Laos og mye annet. Under kan du lese om noen av våre opplevelser i Den Demokratiske Folkerepublikken Laos.

LAOS - LANDET VERDEN GLEMTE.

Tekst og foto: Marcus Karlsen.

Etter år i isolasjon begynner Laos nå å åpne seg for omverdenen.

Lukten av røkelse kiler i nesen og luften er full av lyden av messende munker. Solen går ned over den lotusformede tempelpyramiden Pha That Luang. Menn og kvinner kneler ved foten av tempelet og tenner stearinlys. En liten jente iført en tradisjonell drakt legger ned blomster som et offer til Buddha. Munker med glattbarberte hoder i safrangule kjortler leder an i en prosesjon rundt og rundt stupaen. Alle holder de stearinlys i hendene. Ritualet kalles Takbat og er en del av den årlige That Luang festivalen i Vientiane, hovedstaden i Laos. Etter en ukes feiring er nå høydepunktet nådd på den siste festivaldagen. Utenfor selve tempelet er det et digert messeområdet der vi kan kjøpe alt fra klær, møbler og husholdningsartikler til Lao wiskey for 5 kroner literen. Noen ungdommer forsøker å vinne leskedrikker ved å punktere ballonger med dartpiler. Tusenvis av mennesker har funnet veien hit. Alt går imidlertid rolig for seg. På hvert gatehjørne står politi og militæret væpnet med kalasjnikovgevær. En påminnelse om at Laos tross alt er en strengt styrt kommuniststat. Når solen har gått ned avsluttes festivalen ved at hundrevis av stearinlys tennes rundt omkring på stupaen. Det sendes opp raketter og varmluftsballonger. Det hele er meget stemningsfullt. Seremonien har, som Laos, forandret seg lite de siste hundre årene. Landet er fremdeles et bortgjemt, stille og drømmende sted som virker fanget i fortiden. Det har nå imidlertid begynt en famlende og usikker vei mot modernisering. Selv om det er et land på størrelse med Storbritannia har det lite veier og kun en håndfull lyskryss. Landet er fremdeles en grønn, tropisk villmark bestrødd med gylne templer. Den rolige og avslappede atmosfæren som fyller landet er enda mer utrolig når vi får vite at det er det mest bombede landet i verden og i tillegg et av de fattigste.

Siden kommunistene tok over makten i 1975 har Laos stort sett vært isolert fra omverdenen. Landet åpnet ikke sine grenser for turister før i 1989 og fremdeles finner svært få av dem veien hit. Men Laos letter nå på restriksjonen og ønsker turistene velkommen. Heldigvis er en tur til Laos fremdeles en reise i tiden. Mens nabolandene Kina, Vietnam og Thailand raser inn i det nye årtusenet med høyhus og trafikkaos er Laos fremdeles Asia slik det var for et halvt århundre siden. Det tidligere kongedømme, kjent som ”en million elefanters land”, nå som den Demokratiske Folkerepublikken Laos er et merkelig og glemt sted. Noe vi merker når vi går i banken får å veksle inn en av reisesjekkene våre. Den største laotiske pengeseddelen de har er 5000 kip seddelen, verdt omtrent 3 ½ norske kroner. Vi veksler inn 100 dollar og går derifra som millionærer med en flere centimeter tykk seddelbunke mellom hendene. Skulle vi vekslet mer hadde vi trengt en handlevogn for å få med oss pengene.

Vi drar til Patuxay, en asiatisert versjon av den franske Triumfbuen. Byggverket, som også kalles Seiersporten, er nok et eksempel på hvordan Laos kan snu selv det vanlige opp ned. Dekorert med Buddhistiske relieffer og mytiske figurer er den bygget for å minnes laotere som døde i krigene før revolusjonen i 1975. Monumentet er bygget av betong gitt av amerikanerne for å bygge en ny flyplass. Det blir derfor kalt ”den vertikale rullebanen”. Vi går opp trappene til toppen av Patuxay. Det er en flott utsikt utover Vientiane, Laos største by med 450 000 innbyggere. Under oss på en av hovedveiene inn til byen passerer en jevn strøm av sykler og mopeder. Her er det få biler og lastebiler. Kvinner tråkker i vei på sykler, over hodene holder de små parasoller for å skygge mot den sterke solen. Familier på både fire og fem stabler seg opp på en enkel moped og raser av gårde i en sky av eksos. I et av Vientianes mange templer, Wat Si Saket, er innsiden av ytterveggene dekket av små nisjer med Buddhaer. Totalt inneholder tempelet 6840 Buddha figurer. Buddhismen har vært et av folkets få holdepunkter gjennom landets mange prøvelser som kolonialisme, krig og kommunisme. Gjennom religionen har de fått trygghet og åndelig velstand og buddhismen gjennomsyrer det meste av deres liv. På tempel området går vi rundt blant kokospalmer, banan- og mangotrær. Men selv her i den skyggefulle haven er varmen nesten uholdbar og vi går videre ned til bredden av Mekongelven. Vi finner en liten restaurant og drikker fruktshake. Livet foregår i rolige former her i Laos. Mange vil ha det til at Loa PDR ikke står for ”Lao People’s Democratic Republic” men for ”Lao – Please Don’t Rush”.

Fra Vientiane slynger Mekongelven seg rolig forbi skogkledde åser oppover til Luang Prabang, hovedstaden  i det tidligere kongedømmet Lane Xiang. Lane Xiang vokste, blomstret, for så å bli slukt av sine mektige nabostater. Likevel regnes dette for Laos glansperiode. Laung Prabang har aldri vært noen prangende storby. Byens plassering mellom elvene Mekong og Nam Khan har begrenset dens utvidelse, men gjort at den har beholdt sin sjarm. Den idylliske lille byen er på UNESCOs liste over verneverdige steder. Omgitt av fjell og elver, og kamuflert av palmer og tropisk skog er den en av de best bevarte byene i hele Sørøst Asia, et utendørs museum. Langs små trange gater henger rislykter utenfor gamle laotiske trebygninger og indokinesiske kolonibygg. Byen er fylt med vakre templer, Wat Xieng Thong er kanskje det vakreste av dem alle. Tempelet er en juvel for både øye og sjel. En følelse av ro og harmoni fyller oss når vi går blant de små tempelbygningene. Rundt tempelet står bougainvillea og hibiskus i skyggen av palmer og banyantrær. Tempelet er bygget i tradisjonell Luang Prabang stil med grasiøse, lavtfeiende tak som nesten går helt ned til bakken. Baksiden av tempelet er dekorert med rød glassmosaikk og inni er taket holdt oppe av svartmalte søyler med små figurer malt i bladgull. Tempelområdet er nesten tomt. Et par munker kneler foran en forgylt Buddha-figur. Hele byen fyller oss med en indre ro, dette er stedet for å leve livets late dager i Laos.

Skal man reise rundt i Laos har man valgmuligheten mellom timevis med rumperisting på dårlige busser på enda dårligere veier eller en snau times flytur med Lao Aviation. Et valg som kanskje ikke er så enkelt som det høres ut da Lao Aviation har et av verdens mest frynsede rykter blant flyselskap. Vi velger allikevel det siste alternativet. Tilfeldigheter gjør at vi kommer oss med flyet. Avgangen er fremskyndet to timer uten at vi har fått beskjed. Vi får tilfeldigvis vite det av noen vi treffer på hotellet. Flyet er et gammelt, avdanket russisk passasjerfly. Rett etter avgang fylles kabinen av noe som ligner tykk røyk, Vi ser ikke enden av kabinen. En del passasjerer begynner å se ganske desperate ut. Heldigvis er det bare kondens fra luftsystemet og etter en stund forsvinner den. Trykket i kabinen flyr opp og ned og vi sitter med dotter i ørene hele veien. Vi flyr over et øde landskap dekket av tett tropisk skog. Pilotene finner veien ved hjelp av en håndholdt GPS mottaker. En snau time senere lander vi på et jorde utenfor Phonsavan. Den lille byen består av lave, slitte murhus. En flokk kuer vandrer gjennom de delvis asfalterte gatene. På den lokale restauranten sitter noen få utlendinger i kjeledresser merket MAG, ”Mine Advisory Group”. De jobber for FN med rydding av udetonerte eksplosiver. Dette område var en av de viktigste slagmarkene i Laos under Vietnamkrigen. Hver dag i ni år slapp USA bomber for 2 millioner dollar over Laos. Det blir i gjennomsnitt en bombe hvert 8 minutt i alle disse årene. Flere bomber ble sluppet over Laos under Vietnamkrigen enn det totale antall bomber sluppet under 2. verdenskrig. Det gjør Laos til verdens mest bombede nasjon. Samtidig ble landet invadert av vietnamesiske tropper som også gjorde stor skade.

Utenfor Phonsavan ligger Krukkesletta, en virkelig arkeologisk kuriositet. Og her finner vi, ja nettopp, krukker. Digre 2000 år gamle urner av stein ligger strødd utover på flere steder. Ingen er sikre på hvorfor de er her eller hvem som har laget dem. Legendene forteller om en konge som for å feire en seier på slagmarken brygget brennevin i hundrevis av digre steinkrukker. En krukke til hver soldat. Da brennevinet var ferdig feiret de seieren ved å drikke seg til døde alle mann. Andre teorier er at krukkene ble brukt som begravelsesurner eller til rislagre. Arkeologer har så vidt begynt å frariste stedet sine gåter. Ved et fjell ikke langt unna er det funnet et steinbrudd med halvferdige krukker. Krukkene ble antakeligvis rullet flere kilometer over slettene ved hjelp av vannbøfler. Den gang var de forseglet med lokk. Fremdeles ligger noen av lokkene ved siden av krukkene der gravrøvere slengte dem fra seg da de røvet til seg innholdet i krukkene for mange år siden. En uåpnet krukke vil være en hver arkeologs drøm. Mange mysterier ville da kanskje få en forklaring men noe av mystikken rundt stedet ville nok bli borte. Vi vandrer rundt blant krukkene, den største veier over 6 tonn og er 2.7m høy. Vi forsøker å se for oss menneskene som bygget dem. De gresskledde slettene ruller over et småkupert landskap. Ingen trær vokser her. Tusenvis av liter med det kjemiske stoffet Agent Orange ble sluppet her under Vietnamkrigen. Det har ødelagt jordsmonnet. Midt mellom krukkene er det dype bombekratre. Bombingen skulle stoppe trafikken av vietnamesiske tropper langs den beryktede Ho Chi Min stien som gikk tvers gjennom dette området. Laos var egentlig et nøytralt land. Kampene ble derfor holdt skjult for resten av verden. Amerikanske flygere kjøpte bombeflyene sine på militære overskuddslagre for en skarve dollar og fløy bombetokter i olabukser og cowboyhatt. Selv nå mange år senere er krigen fremdeles tilstede. Hver måned dør eller lemlestes mennesker av udetonerte eksplosiver fra krigen, også kalt UXO. I Phonsavan ser vi flere uskadeligjorte bomber til salgs. På størrelse med en tennisball med små finner ser de ut som små leker. Under krigen ble opptill 650 stykker av dem pakket sammen og sluppet som klasebomber over landsbygden. Hver eneste lille bombe skulle eksplodere når de traff bakken. Ikke alle gjorde det, og nå kan amerikanske turister kjøpe med seg de samme bombene hjem til USA igjen som suvenirer. Det er en merkelig verden vi lever i.

Dagen etter setter vi kursen mot en liten Hmong landsby. Området vi reiser i er så øde og lite utforsket at det fremdeles oppdages nye dyrearter her. For kun få år siden ble tre nye arter oppdaget, en okse, en villgris og en liten hjort. Landsbyen er som tatt ut av forrige århundre. Små jordstier går mellom husene som er bygget av bambus og palmeblader. Det er ingen elektrisitet eller sanitæranlegg og vannet henter de i bekken. Det eneste av nyere dato er de spesielle amerikanske byggematerialene de har benyttet. Våpen som ble sendt for å drepe befolkningen blir nå brukt for å gjøre hverdagen letter. Bombeskall ligger i støvet på bakken, omgjort til drikketrau for grisene eller brukt som blomsterpotter. Vi går forbi en åker inngjerdet med rester av andre bomber. Flere hus er bygget på missiler som står med nesen først ned i jorden. Metallet gjør det vanskeligere for mus og rotter å komme inn i huset. En liten jente titter nysgjerrig frem fra døråpningen. Vi smiler og vinker til henne, usikker trekker hun seg tilbake og gjemmer seg i skyggene inne i huset. Akkurat som dette landet er jenta nysgjerrig på omverdenen men for øyeblikket velger hun å holde den litt på avstand.

 

Flere bilder finner du her...

Tilbake