BILFERIE I AFRIKA – enklere enn du tror!

Tekst og foto: Anette Wego Karlsen og Marcus Karlsen.

Noen velger å reise på bilferie i Europa, vi valgte isteden å ta turen til Namibia, Afrika. Om det går an?? JA, så absolutt… Bilferie i Afrika, de fleste trodde vi denne gang ikke var riktig vel bevarte. Hva med ville løver, rasende elefanter, innfødte buskmenn og bakholdsangrep?

Etter en lang, men grei flytur nærmer vi oss endelig målet, Namibia. De siste timene flyr vi over et endeløst, flatt ørkenlandskap. Namibia er hjem til verdens eldste ørken, Namib ørkenen, noen av verdens høyeste sanddyner ved Sesriem og Sossusvlei, en av verdens mest øde strekning, Skjelettkysten, verdens eldste plante – Welwitschia mirabilis og verdens største nasjonalpark – Namib Naukluft.

På flyplassen blir vi møtt av Hans, en tredje generasjons namibier i 60 årene. Hans forfedre utvandret fra Tyskland den gang Namibia het Tysk Sydvest-Afrika og var tysk koloni. Etter 1. verdenskrig ble Namibia overtatt av Sør-Afrika og styrt av apartheid regimet. I løpet av den time lange kjøreturen inn til Windhoek får vi beskrevet hele ideologien bak apartheid, en kontrollert og gradvis innlemming av de svarte inn i vestlig kultur. Men vi vet jo alle at teori og praksis ikke alltid går hånd i hånd. Først i 1990 ble Namibia en selvstendig nasjon.

Da vi ankommer Windhoek, Namibias hovedstad med ca 160.000 innbyggere, får vi bilen vi hadde leid i de tre ukene vi skal være her. Bilen en Toyota Venture minicamper har det meste med tanke på camping. Det er plass til tre i forsete og hele baksete er byttet ut med en madrass. I tillegg er bilen utstyrt med bord, stoler, primus, bestikk, tallerker, kokekar etc. Etter å ha fylt opp matlageret og innlosjert oss i bilen som skal være vårt hjem de neste tre ukene er vi klare for å utforske ørkenlandet, Namibia. 


SPENNENDE SANDDYNER

Vi reiser syd vestover og inn i Namib ørkenen. Målet er sanddynene i Sesriem og Sossusvlei. Campplassen hvor vi overnatter ligger rett utenfor nasjonalparken. For å komme inn til de 300 meter høye sanddynene kjører vi en strekning på 65 km. Men vi har et problem, gaten åpner kl 06.15 og solen står opp kl 06.45, med fartsgrense på 60 km/t er tiden knapp. Alle morgenfugler har som mål å komme ut til sanddynene før soloppgang. Den første dagen holder vi en snitthastighet på 65 km/t, men av en eller annen grunn kjører alle de andre bilene forbi oss. Dagen etter har også vi skjønt poenget og henger oss derfor på ”Rally Sesriem”. Vi kommer oss ut til sanddynene til soloppgang. Landskapet er helt utrolig. Vi får sanddyner på hver side av veien så langt øyet kan se. Sanddynene skifter farge i forhold til solen. Den mest populære og fotograferte sanddyne i Sesriem er ”Dune 45”. Det er den nærmeste fine sanddynen i forhold til veien. Vi derimot liker oss litt utenfor allfarvei og bestemmer oss for å gå en kilometer inn til en sanddyne som ser riktig spennende ut. Vi stopper bilen langs veien, tar med oss fotoutstyr og vann. Da vi nærmer oss sanddynen ser vi en Gemsbok som går i vår retning. Det viser seg at antilopen, som er på størrelse med en hest, skal markere sitt revir i skyggen av noen trær. Vi kommer ganske nærme den og føler at vi er veldig heldige. Gemsboker kan være farlige så da den passerer oss på under 10 meters avstand stiger spenningsnivået. Formiddagen benytter vi til å nyte utsikten og de utrolige fargene. Bildet som limer seg til netthinnen sørger vi for å forevige gjennom kameralinsen.

Senere reiser vi tilbake til campen. Undertegnede kjenner en snikende forkjølelse komme. Nei, ikke nå, vi skal jo til Deadvlei – ”den døde dalen” og Sossusvlei i morgen! Tidlig neste morgen setter vi av gårde. Bilen vi har leid er ingen 4 WD, så for å komme inn til Deadvlei må vi ta bena fatt de siste 5 km. Vi går og småløper i den røde sanden for å komme frem til soloppgang. Synet som møter oss er helt fantastisk. Omgitt av høye sanddyner ligger det en uttørket dal med døde trær. Da solen i tillegg smyger seg over åskanten blir bildet forsterket. Etter å ha tilbrakt noen timer her og solen virkelig har begynt og varme, temperaturen nærmer seg 35 c, føler jeg meg mindre bra. Vi går så videre til Sossusvlei. Marcus går opp på kanten av sanddynen, mens jeg må kaste inn håndkleet. Feber eller ikke – dette er et utrolig sted! På ettermiddagen spiser vi lunch på lodgen som ligger rett utenfor nasjonalparken. Lunchbuffeet til ca kr 60,- pr. pers. er ikke å forakte. 


ENDELØS ØRKEN

Vi forlater sanddynene og reiser nordover mot sivilisasjonen. Badebyen Swakopmund står for tur. Swakopmund på våren frister ikke til bading, 18 c. og frisk bris gjør at fleecegenser og vindtett jakke er god å ha. Vi blir noen dager i på denne tiden av året døsige byen, før vi igjen er klare for å utforske Namibias villmark. 

Første stopp er Cape Cross, stedet der Portugiseren Diego Cao satte sin fot som den første europeer i Namibia i 1486. Dette er også hjem for en koloni med sel. Lukten av 100.000 sel er ikke til å ta feil av. Ferden fortsetter videre nordover til et av Afrikas mest ugjestmilde og øde områder. En 600 km lang kyststrekning som er en av verdens mest beryktede. Utallige skip har latt seg lure av lumske strømmer og vinder utenfor Namibia og endt sine dager langs denne kysten. Et forlis her var den sikre død for mannskapet som dersom de overlevde selve forlise måtte ta seg gjennom en endeløs, glohet ørken for å nå nærmeste landsby. Ikke rart denne strekningen bærer navnet Skjelettkysten. I Damaraland innenfor Skjelettkysten lever verdens eneste gjenlevende ørkenelefanter og -neshorn, disse har som alle dyr og planter som lever her måtte tilpasse seg det ubarmhjertige landskapet. Det er spennende å kjøre i et område som av de innfødte buskmennene kaller ”landet Gud skapte i sinne”.

Vi finner også verdens eldste plante, Welwitschia mirabilis, også kalt ”to blader – dør ei”. Denne planten finnes kun på disse ørkenslettene i Namibia og blir mellom 1.500 og 2.000 år gammel. Planten har egentlig kun to lange, læraktige blader, men etter hvert blir disse revet i filler av vinden og planten ligner derfor mest på en diger inntørket salat. 

IKKE STEDET FOR TOPPLØSBAR

Bilen krabber seg oppover bakketoppen, vi er nede i 1 gir. Da vi runder toppen trekker vi et lettelsens sukk. Vi slipper heldigvis å snu og ta den 30 – 40 mil lange omveien. Området vi kjører gjennom er lite trafikkert så når folk ser støvskyen fra biler som nærmer seg løper de mot veien for å haike. Vi har tatt opp en av haikerne – en liten gutt på 9 år. Han er på vei til skolen i Opuwo. Da han dessverre ikke snakker engelsk blir det lite konversering på den 4 timers lange turen. Kontrastene til de fleste nordmenns skolevei blir veldig stor. 

”Dere trenger 15 kg mel, 5 kg sukker, 18 brød, 500 g tobakk og 2 kg godterier til barna” sier Ja-ja Tjambiru, guiden vår. Vi er på vei til en himbalandsby i Kaokoland. Det er tydeligvis ikke uten grunn at himba betyr ”de som spør etter ting”. Inngangsbilletten vår er matvarer.

Himbaene er en av de få tradisjonelle stammene i Afrika som fremdeles lever uten nevneverdig kontakt med omverdenen.
De er nomader og følger kveget sitt. Møtet med landsbyen blir spesiell. Kvinnene er iført deres tradisjonelle antrekk, kun miniskjørt av geiteskinn og smykker av jern, lær eller skjell. Med alle disse toppløse damene skjønner vi at dette ikke er stedet å åpne toppløsbar. Huden deres holdes ung av en hjemmelaget blanding av smør, aske og oker. Noe for Elizabeth Arden? Den samme blandingen blir også benyttet i håret. Etter hilserunden er hendene våre dekket av den røde leiren. Landsbyen har verken strøm eller vann og består av en ring med leirhytter. 

På noen formiddagstimer får vi et lite innblikk i deres verden som er så veldig ulik vår. 


DYRELIV I ETOSHA

Fra Opuwo kjører vi de 55 milene til Etosha nasjonalpark. Veiene i Namibia er forholdsvis bra, selv om grusveier ikke er hinder for å ha en fartsgrense på 120 km/t. Veiene er så rette at hver sving er skiltet.
Endelig ankommer vi Etosha. Nasjonalparken er på hele 23.175 km2 og hjem til 93 forskjellige pattedyr og hele 340 ulike fugler. Det finnes omtrent 6.000 sebraer og 20.000 springbok her. På våre 8 dager i nasjonalparken føler vi at vi har sett de fleste.

I Etosha får vi utlevert et kart ved ankomst og vi kjører rundt på veiene som går forbi de ca 50 vannhullene. For enklest å se dyr, bør man besøke nasjonalparken i tørkeperioden mai til september, fordi dyrene da kommer til vannhullene for å drikke. Mellom solnedgang og soloppgang har vi ikke lov til å ferdes ute i parken, men må oppholde oss inne på en av de tre overnattingscampene, Okaukuejo, Halali eller Namutoni. På campen er det vi som turister som blir gjerdet inn. Rett utenfor campen finnes det et opplyst vannhull. For de som måtte ønske det kan man ha 24 timers safari. Vannhullet ved Okaukuejo er absolutt et skue. Vi sitter klare med kikkert og kamerautstyr. Vil vi være heldige og se noen dyr i kveld? Solen er på vei ned, vannhullet foran oss blir først gult og oransje før det skifter til rosa og rødt. Da vi i tillegg er så heldige og får drikkende giraffer badet i solnedgangen er kvelden reddet. 

Ellers fortoner tiden på safari seg med kjøring, venting og en del flaks. Den ene dagen møter vi på nærmere 80 elefanter ved et vannhull. Disse enorme dyrene viser en omsorg for hverandre som er helt rørende. Vi ser en elefantbaby som kun er noen dager gammel. Den går ustøtt og har problemer med å få kontroll på snabelen sin. De voksne elefantene beskytter barnet som en hver annen mor ville ha gjort. Litt senere blir vi oppmerksomme på to unge hannelefanter som slåss inne i buskene. Vi kjører litt lenger frem, ser støvskyen virvler og grener som knekker. Plutselig stormer den ene elefanten ut av krattet og rett mot bilen vår. Den blafrer med ørene, svinger på snabelen og blåser i trompeten. Jeg sitter bak rattet og famler febrilsk med nøkkelen . Startsperre på biler er noe dritt! Heldigvis er slike unge hannelefanter mest ute for å skremme. Jo takk, det klarte den til gangs. Hendelsen rakk ikke å bli foreviget til Marcus store skuffelse, mens jeg var glad ikke elefanten havnet inne i bilen. 

Den siste kvelden vår blir en av de beste. Etter solnedgang får vi besøk av 6 nesehorn, 8 løver, 8 giraffer, 3 elefanter og noen gaseller. Løvene var for det meste unge løvinner. Jaktinstinktet da de oppdaget gasellene og giraffene var så absolutt til stede, men tålmodigheten var ikke helt på topp. Men det å få oppleve løver som smyger seg bortover gresset for å komme innpå byttet er utrolig. Da vi våkner neste morgen har løvinnene i løpet av natten fått hjelp av en hannløve. Jakten hadde da tydeligvis blitt enklere og byttet viser seg å være en sebra. Vi rekker å konstatere det før de siste munnfullene med kjøtt fortæres, før savannens herskere atter en gang legger ut på jakt. 

Flere bilder finner du her...

REISEFAKTA: Hvordan kommer du dit: South African flyr via London og Johannesburg til Windhoek, Namibia. Flybilletten koster cirka 7.500,- kroner inkludert skatter tur/retur. Vi kombinerte Namibia med en uke i Cape Town, Sør-Afrika. Fly Windhoek til Cape Town koster cirka kr 1.000,- en vei.  Bilutleie: Vi leide en Toyota Venture Minicamper (se bilde øverst på siden) i 3 uker og betalte ca. 9000,- kr. inkludert forsikring. Leiebilselskapet het Pegasus Camper & Car Hire og bilen ble booket over internett. Valuta: Namibiske dollar (kan også benytte sør afrikanske rand). 1 Namibisk dollar/ sør afrikansk rand tilsvarer cirka 1 krone.  Sesong: Hele året. Tørketid i mai til september. Dette er den beste tiden for safari i Etosha.  Arrangementer: Windhoek karneval i april/mai, Maherero Day, helgen nærmest 26. august i Okahandja, for å minne Herero høvdingene som ble drept i krig.  Aktiviteter: Safari i Etosha, trekking i Fish River Canyon, rafting i Kunene River, fly i varmluftballong over sanddynene i Sesriem, sandboarding, fiske og fallskjermhopping ved Swakopmund.  Innbyggere: 1.660.000. Areal: 824.000 km2. Religioner: 80% kristne og 20% forskjellige stammereligioner. Språk: Afrikansk, tysk, engelsk, ovambo, bantu, khoisan. Internettsider:

Kartet over Namibia viser reiseruten vår inntegnet i rødt. Klikk på kartet for å se en større versjon.